Archives for privatisteksamen

Om å ta VG3 som privatist

FacebookTwitterStumbleUpon

Som de fleste som følger meg på Twitter og Instagram sikkert har fått med seg har jeg brukt det siste året på å ta VG3 som privatist. Grunnen til dette er at jeg i 2012 sluttet på videregående, etter å ha fullført VG2, og som følge av det hadde jeg  i en alder av 21 fremdeles ikke studiekompetanse. Selvsagt har langt i fra alle behov for studiekompetanse, men for meg har det alltid vært klart at de karrieremulighetene som er interessante for meg, ikke er mulig å oppnå uten å studere.

Jeg har de siste fire årene angret bittert på at jeg valgte å slutte på skolen, selv om jeg vet at det var helt nødvendig å gjøre. Jeg var syk, helt utbrent, og hjemmesituasjonen var langt i fra optimal, så å slutte på skolen og flytte var et veldig riktig valg der og da. Bare ikke riktig valg langsiktig sett, med tanke på langsiktige mål, og ønsker og forhåpninger om fremtiden.

Eksamen i alt – ikke bare i noe
Det første jeg har å si om det å ta VG3 som privatist er at det er hardt. Det siste året har jeg brukt umenneskelig mye tid på å lese og pugge til eksamen. For i motsetning til om du tar VG3 på vanlig måte og blir trukket til eksamen i enkelte fag, så har du eksamen i alle fagene som privatist. Det vil si at en ender opp med å ha rundt 10 eksamener, flere om du i likhet med meg har et valgfag som har både skriftlig og muntlig eksamen. Så om du ikke har en overflod av selvdisiplin, og klarer å lære deg pensum selv, er ikke det å ta et helt år som privatist direkte et sjakktrekk. Husk også at i for eksempel norsk er det tre eksamener: muntlig, skriftlig hovedmål, og skriftlig sidemål. Alle disse må tas og bestås for å få studiekompetanse.

Pris
Med så mange eksamener der en betaler for hver enkelt, betyr det også at det blir veldig dyrt. Prisene ble satt opp nå nylig, og prisen økte fra rundt 400kr for et fag du ikke har tatt før, til 1000-lappen. Å forbedre karakter i et fag har økt fra ca. 700kr til over 2000kr. Dette er helt sinnsykt, og er noe jeg virkelig provoseres av. For mange er det å ta fag som privatist eneste måte å bli ferdig med videregående på, og da er det urettferdig å måtte betale så hinsides mye. Samfunnet tjener på det at alle blir ferdige med videregående, så hvorfor gjøre det vanskeligere og dyrere? Personlig så hadde jeg ikke hatt sjans til å betale dette selv, og fikk det heldigvis dekket av fylkeskommunen gjennom oppfølgingstjenesten ved skolen, i samarbeid med NAV. Med mindre en har diagnose, en god saksbehandler i NAV og møter på et bra menneske i oppfølgingstjenesten, må dette betales selv.

Pensumbøker må også kjøpes – i utgangspunktet. De fleste skolebibliotek låner av prinsipp ikke ut pensumbøker til privatister (eller andre som ikke er elever ved skolen), men om du kommer etter alle elevene har fått bøkene dem skal ha, og du spør veldig pent, får en erfaringsmessig låne likevel. Oppfølgingstjenesten kan også legge inn et godt ord om at du er privatist i regi av dem. Jeg fikk i hvert fall låne alle bøkene jeg trengte, og slapp da heldigvis å kjøpe.

IMG_0581

Vurdering
Det største “problemet” med å ta fag som privatist er likevel ikke pris, eller selvdisiplin. Det er at du får karakteren basert på kun én vurdering. Mens en i en vanlig opplæringssituasjon har ti måneder å vise frem hvor mye du vet og hvor bra du lærer, med utallige prøver, og muligheter til å svare på spørsmål i timen, har en under en privatisteksamen kun en 20-minutters muntlig-eksamen, eller en skriftlig-eksamen til å vise dette på. Hele karakteren blir satt på grunnlag av det du presterer under denne ene vurderingen. Dette kan gå begge veier. Enten kan en snakke seg til en karakter som en aldri hadde fått om en hadde tatt faget i ett år, eller så kan du enten være uheldig med oppgave eller bomme på oppgaven og ende opp med en dårligere karakter enn du hadde fått om du hadde tatt faget.

Personlig har det også for meg gått begge veier. På de muntlige eksamenene jeg har tatt har jeg ikke fått lavere enn fem. Ikke bare syns jeg det er enklere å svare godt for meg muntlig enn skriftlig, men det er enklere å vinkle besvarelsen den veien sensor og eksaminator ønsker når en får feedback både muntlig og gjennom kroppsspråk. Dessuten nyter jeg også godt av “trynefaktor”.

På skriftlig eksamen er det i følge meg i hvert fall mye verre. Du må lese oppgaven nøye, og prøve å svare på den på best mulig måte, men erfaringsmessig kan du gå fra eksamenen og ha en følelse av at det har gått kjempebra, og likevel få en middelmådig karakter. Jeg venter faktisk på svar på klage på to eksamenskarakterer i skriftlige eksamener. Selv syns jeg at jeg hadde skrevet gode oppgaver som besvarte problemstillingen på en utfyllende måte, men da karakterene kom hadde jeg fått tre. Ettersom dette føltes ekstremt ufortjent valgte jeg å klage, så nå venter jeg i spenning på forklaring på karakteren, og en eventuell ny karakter. Det er visstnok vanskelig å få medhold i klagen, så jeg har ikke så høye forhåpninger. Men jeg tror at dersom du fikk en begrunnelse av karakteren på eksamensoppgaven hadde det blitt mange færre klagesaker. Det er enklere å forholde seg til en dårligere karakter om du vet hvorfor du fikk denne, enn om du får en karakter du selv syns du ikke har fortjent uten å vite hvorfor du ikke fortjente bedre.


Men – om du har selvdisiplin, penger og tror du klarer å vise hvor mye du kan på et så smalt vurderingsgrunnlag, gjerne kombinert med at du tror dette er eneste måten du kan klare å fullføre videregående på, så vil jeg absolutt si “go for it”. 

Selv om det siste året har vært veldig hardt, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg gjorde det på denne måten. For nå har jeg studiekompetanse, vitnemålet kommer i posten i løpet av kommende uke, og 15. august får jeg endelig begynne å studere. Det tok litt tid for meg å komme i mål, men nå er jeg her. Så nå er det bare å sikte seg inn på neste mål.

Spørsmål? Legg igjen en kommentar, så svarer jeg så snart jeg kan 🙂