Monthly Archives June 2016

Om å ta VG3 som privatist

FacebookTwitterStumbleUpon

Som de fleste som følger meg på Twitter og Instagram sikkert har fått med seg har jeg brukt det siste året på å ta VG3 som privatist. Grunnen til dette er at jeg i 2012 sluttet på videregående, etter å ha fullført VG2, og som følge av det hadde jeg  i en alder av 21 fremdeles ikke studiekompetanse. Selvsagt har langt i fra alle behov for studiekompetanse, men for meg har det alltid vært klart at de karrieremulighetene som er interessante for meg, ikke er mulig å oppnå uten å studere.

Jeg har de siste fire årene angret bittert på at jeg valgte å slutte på skolen, selv om jeg vet at det var helt nødvendig å gjøre. Jeg var syk, helt utbrent, og hjemmesituasjonen var langt i fra optimal, så å slutte på skolen og flytte var et veldig riktig valg der og da. Bare ikke riktig valg langsiktig sett, med tanke på langsiktige mål, og ønsker og forhåpninger om fremtiden.

Eksamen i alt – ikke bare i noe
Det første jeg har å si om det å ta VG3 som privatist er at det er hardt. Det siste året har jeg brukt umenneskelig mye tid på å lese og pugge til eksamen. For i motsetning til om du tar VG3 på vanlig måte og blir trukket til eksamen i enkelte fag, så har du eksamen i alle fagene som privatist. Det vil si at en ender opp med å ha rundt 10 eksamener, flere om du i likhet med meg har et valgfag som har både skriftlig og muntlig eksamen. Så om du ikke har en overflod av selvdisiplin, og klarer å lære deg pensum selv, er ikke det å ta et helt år som privatist direkte et sjakktrekk. Husk også at i for eksempel norsk er det tre eksamener: muntlig, skriftlig hovedmål, og skriftlig sidemål. Alle disse må tas og bestås for å få studiekompetanse.

Pris
Med så mange eksamener der en betaler for hver enkelt, betyr det også at det blir veldig dyrt. Prisene ble satt opp nå nylig, og prisen økte fra rundt 400kr for et fag du ikke har tatt før, til 1000-lappen. Å forbedre karakter i et fag har økt fra ca. 700kr til over 2000kr. Dette er helt sinnsykt, og er noe jeg virkelig provoseres av. For mange er det å ta fag som privatist eneste måte å bli ferdig med videregående på, og da er det urettferdig å måtte betale så hinsides mye. Samfunnet tjener på det at alle blir ferdige med videregående, så hvorfor gjøre det vanskeligere og dyrere? Personlig så hadde jeg ikke hatt sjans til å betale dette selv, og fikk det heldigvis dekket av fylkeskommunen gjennom oppfølgingstjenesten ved skolen, i samarbeid med NAV. Med mindre en har diagnose, en god saksbehandler i NAV og møter på et bra menneske i oppfølgingstjenesten, må dette betales selv.

Pensumbøker må også kjøpes – i utgangspunktet. De fleste skolebibliotek låner av prinsipp ikke ut pensumbøker til privatister (eller andre som ikke er elever ved skolen), men om du kommer etter alle elevene har fått bøkene dem skal ha, og du spør veldig pent, får en erfaringsmessig låne likevel. Oppfølgingstjenesten kan også legge inn et godt ord om at du er privatist i regi av dem. Jeg fikk i hvert fall låne alle bøkene jeg trengte, og slapp da heldigvis å kjøpe.

IMG_0581

Vurdering
Det største “problemet” med å ta fag som privatist er likevel ikke pris, eller selvdisiplin. Det er at du får karakteren basert på kun én vurdering. Mens en i en vanlig opplæringssituasjon har ti måneder å vise frem hvor mye du vet og hvor bra du lærer, med utallige prøver, og muligheter til å svare på spørsmål i timen, har en under en privatisteksamen kun en 20-minutters muntlig-eksamen, eller en skriftlig-eksamen til å vise dette på. Hele karakteren blir satt på grunnlag av det du presterer under denne ene vurderingen. Dette kan gå begge veier. Enten kan en snakke seg til en karakter som en aldri hadde fått om en hadde tatt faget i ett år, eller så kan du enten være uheldig med oppgave eller bomme på oppgaven og ende opp med en dårligere karakter enn du hadde fått om du hadde tatt faget.

Personlig har det også for meg gått begge veier. På de muntlige eksamenene jeg har tatt har jeg ikke fått lavere enn fem. Ikke bare syns jeg det er enklere å svare godt for meg muntlig enn skriftlig, men det er enklere å vinkle besvarelsen den veien sensor og eksaminator ønsker når en får feedback både muntlig og gjennom kroppsspråk. Dessuten nyter jeg også godt av “trynefaktor”.

På skriftlig eksamen er det i følge meg i hvert fall mye verre. Du må lese oppgaven nøye, og prøve å svare på den på best mulig måte, men erfaringsmessig kan du gå fra eksamenen og ha en følelse av at det har gått kjempebra, og likevel få en middelmådig karakter. Jeg venter faktisk på svar på klage på to eksamenskarakterer i skriftlige eksamener. Selv syns jeg at jeg hadde skrevet gode oppgaver som besvarte problemstillingen på en utfyllende måte, men da karakterene kom hadde jeg fått tre. Ettersom dette føltes ekstremt ufortjent valgte jeg å klage, så nå venter jeg i spenning på forklaring på karakteren, og en eventuell ny karakter. Det er visstnok vanskelig å få medhold i klagen, så jeg har ikke så høye forhåpninger. Men jeg tror at dersom du fikk en begrunnelse av karakteren på eksamensoppgaven hadde det blitt mange færre klagesaker. Det er enklere å forholde seg til en dårligere karakter om du vet hvorfor du fikk denne, enn om du får en karakter du selv syns du ikke har fortjent uten å vite hvorfor du ikke fortjente bedre.


Men – om du har selvdisiplin, penger og tror du klarer å vise hvor mye du kan på et så smalt vurderingsgrunnlag, gjerne kombinert med at du tror dette er eneste måten du kan klare å fullføre videregående på, så vil jeg absolutt si “go for it”. 

Selv om det siste året har vært veldig hardt, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg gjorde det på denne måten. For nå har jeg studiekompetanse, vitnemålet kommer i posten i løpet av kommende uke, og 15. august får jeg endelig begynne å studere. Det tok litt tid for meg å komme i mål, men nå er jeg her. Så nå er det bare å sikte seg inn på neste mål.

Spørsmål? Legg igjen en kommentar, så svarer jeg så snart jeg kan 🙂

Hvor skal jeg bo?

FacebookTwitterStumbleUpon

Rundt en måned siden signerte jeg kontrakt på min første helt egne leilighet! En bitteliten “singelleilighet”  i Oslo er min fra 5. juli.

Det føltes utrolig stort, for jeg har aldri bodd helt alene. Og nå skal jeg faktisk bo HELT alene. Ikke i kollektiv, ikke med samboer, men helt alene. På toppen av det hele, så flytter jeg til Oslo, og å bo i Oslo har vært drømmen så lenge jeg kan huske. Nå skjer det endelig.

Det er utrolig merkelig å tenke på at jeg skal bo helt alene. Jeg bodde alene en måned i fjor sommer, men dette blir annerledes. Jeg har signert leiekontrakt for et helt år, så frem til 31. juli 2017 skal jeg bo i denne leiligheten. Ettersom jeg aldri har bodd alene “på ordentlig” er jeg litt nervøs. Jeg VET jo at jeg klarer meg helt fint på egenhånd, men det blir definitivt et helt nytt kapittel i livet for meg. Det føles ikke som om jeg flyttet ut “på ekte” da jeg flyttet til Bergen, men nå føles det veldig ekte. Og det føles veldig riktig. Med studiekompetansen i baklomma kan jeg endelig flytte helt for meg selv, og til høsten begynne å studere.

Så, her er da altså bilder av hvor jeg skal bo!

binary-5311-8263 binary-5312-8267 binary-5313-8271 binary-5314-8275 binary-5315-8279 binary-5316-8283

 

Som sagt – bittelite, men det er bare mitt.

Så da får jeg pakke litt videre, selv om jeg ligger ekstremt godt an. Håper dere har en fin lørdag!

10

FacebookTwitterStumbleUpon

Jeg tror jeg dør av kjedsomhet snart. De siste fem dagene har egentlig dagene mine utelukkede gått ut på å få dagene til å gå så raskt som mulig. Jeg er ferdig med alle eksamener, det meste jeg skal ha med når jeg flytter om 1,5 uke er pakket ned, jeg har spilt gjennom alle DLC’ene som har kommet ut til Fallout 4, været er for shitty til å egentlig finne på noe ute. I tillegg er typen på ferie, med 7 timer tidsforskjell og har ikke WiFi 90% av dagen.

I utgangspunktet burde jeg nyte det å ha fri, finne på noe gøy, eller sette pris på det å ikke gjøre noe som helst. Men tiden går aldri så sent som når en ønsker at den skal gå raskt. Så jeg er helt ærlig sekunder fra å gå på veggene her. Jeg er bare lei av absolutt alt, så helt ærlig skulle jeg nesten ønske jeg hadde en eksamen å lese til. Bare nesten.

Høydepunktet i det siste er helt klart at jeg endelig er ferdig med eksamenene mine, og jeg nå faktisk har studiekompetanse! Det å ha klart å gjennomføre det å ta hele VG3 som privatist har gitt meg enorm mestringsfølelse. Jeg var på oppfølgingsmøte med saksbehandleren min i går, og snakket med en rådgiver på skolen tidligere i uka i forbindelse med utsendelse av vitnemål, og begge var utrolig imponert over at jeg klarte å ta VG3 helt på egenhånd og hjemmefra. Det føles bra å bli verdsatt for den type ting. Ikke de “vanlige” komplimentene som går på utseende (men som selvsagt er utrolig hyggelige å få likevel), men å få kompliment som går på intelligens, arbeidsmoral og pågangsmot. De komplimentene betyr liksom mye mer. Det siste året har vært utrolig stressende, og jeg har hatt umenneskelig mye å gjøre, så at det blir anerkjent føles utrolig godt.

Så, jeg får vel bare gjøre det samme som jeg har gjort de siste dagene – lese, se på serier, åpne en øl litt senere, og vente på at dagen går forbi… Og kanskje finne noe mer å pakke. “Dessverre” er jeg mer en ajour med pakking, haha. Tidenes luksusproblem.

IMG_0548

Bildet er fra i går. 11 er litt tidlig å åpne en øl med mindre jeg er på ferie i utlandet, eller spiser lunch ute, haha.

 

#60DaysToMinimal

FacebookTwitterStumbleUpon

Får dere noen ganger følelsen av at dere eier så utrolig mye ting dere aldri bruker? At dere kaster bort massevis av penger på overflødige ting som ikke tilfører livet ditt noe? Ser dere noen gang dere rundt i leiligheten/huset/rommet deres og bare ser masse ting? Som bare er der. Tar opp plass. Gjør det kaotisk. Forstyrrer.

Noen år siden, rundt fire vil jeg si, begynte jeg å mislike jul. I stede for å kose meg med høytiden, satt jeg igjen med en dårlig følelse. En vond ettersmak. Etter alle gavene var pakket opp satt jeg igjen med en stor haug ting som jeg visste jeg aldri kom til å bruke, som jeg ikke hadde ønsket meg, kjøpt for penger som kunne blitt brukt på noe annet. Jeg hadde sagt i fra om hva jeg ønsket meg, og ba om å få enten det jeg hadde sagt jeg ønsket meg eller penger, men likevel endte jeg opp med en stor haug av ting jeg ikke hadde ønsket meg. Ikke trengte. Ikke kom til å bruke. Mye kunne heller ikke byttes, så jeg var da “stuck” med disse tingene. (Jeg mener ikke å virke utakknemlig, for det er jeg virkelig ikke.)

large//Bilde fra weheartit.com//

En ting jeg lærte på Koh Tao var at jeg ikke er så materialistisk som jeg trodde jeg var. Jeg bryr meg ikke om å ha så utrolig mye. I tre uker hadde jeg 4-5 kjoler, tre par sko, litt sminke, og tre bikinier. Samt noen topper og shorts jeg kjøpte der nede, og det holdt. Selvsagt elsker jeg designveskene mine, Celine solbrillene mine, iPhonen min. Det handler ikke om verdien. Det handler om kvantiteten. Hva skal jeg egentlig med alle disse tingene jeg aldri bruker? Klesskapene mine er smekkfulle, men jeg mener fremdeles at jeg ikke har noe å ha på meg. Da jeg ryddet fant jeg 5 langermede hvite gensere. Hvorfor trenger jeg 5 helt like ting? Jeg har utrolig mye sminke, likevel føler jeg behovet for å kjøpe mer. Jeg har 6 leppestifter i nesten identisk rosatone.

Jeg vil mye heller ha en ting i veldig god kvalitet, som jeg virkelig ønsker meg, som jeg virkelig LIKER, i stede for fem tilsvarende ting. Å være minimalistisk på for eksempel vesker og tilbehør startet jeg med årevis siden. Da jeg fylte 18 kjøpte jeg min første designerveske. Før det hadde jeg kjøpt fem til ti vesker i året. Det var billigvesker som raskt gikk i stykker, ikke var helt det jeg var ute etter i utgangspunktet, og fordi de var billige kunne jeg kjøpe flere. Siden 18-årsdagen min har jeg kjøpt nøyaktig to vesker. To vesker på fire år er noe helt annet enn fem til ti vesker i året.


Jeg har alltid likt en minimalistisk interiørstil. Inget rot. Hvitt, svart, grått, metall. Grønne planter. Men jeg har aldri fått det til hjemme. Jeg flyttet rett fra barndomshjemmet og inn med en ekstremt rotete eks, og senere hjem igjen. Nå har jeg for første gang signert leiekontrakt på en helt egen leilighet, så jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å endelig ha det slik jeg ønsker.

Flytting er den perfekte anledning til å downsize’. Med mindre du ukritisk dumper alt du eier i pappesker og sier deg ferdig, må du ta stilling til hver eneste gjenstand du eier. Om du skal beholde den, gi den bort eller kaste den. Fra jeg begynte pakkingen til min nye leilighet, har jeg vært ekstremt selektiv i hva jeg har pakket. For å være helt ærlig har jeg kastet eller gitt bort mer ting enn jeg har pakket hittil, og det føles veldig bra. (Noen ting har jeg også fått solgt på eBay og Finn, noe som letter på samvittigheten også)

large-2 large-3
//Bilder fra weheartit.com//

I begynnelsen var det vanskelig å skulle kvitte meg med ting. “Hva om jeg trenger den en dag?”, “Jeg har jo betalt mye for den”, osv. Etter en runde på YouTube der jeg fikk bekreftelse på at det jeg gjør er riktig for meg, gikk det bedre. Der fikk jeg også hørt hvordan andre har taklet skyldfølelsen for å kvitte seg med ting. Jeg TRENGER ikke alle disse tingene. Hva skal jeg med gamle tyktflytende neglelakker jeg har hatt siden ungdomsskolen, de fire andre hvite langermede genserne, sminke jeg ikke har brukt på ett år og som sikkert er gammel, pocketbøkene i Vampire Academy-serien som jeg kjøpte da jeg var skikkelig inni vampyr-greia i 10.klasse. Alt dette er bare ting. Ting som roter det til og forhindrer meg fra å ha det slik rundt meg som jeg ønsker hjemme, og ting som er overflødige, får det til å føles kaotisk rundt meg, og ting som daglig gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker. Vi knytter oss til eiendeler, og lar det ta opp en alt for stor del av oppmerksomheten og hverdagen vår. Livet handler om mer enn å jobbe for å kjøpe ting vi egentlig ikke trenger.

For meg handler ikke dette om å ikke ha noe som helst, om å kvitte meg med mest mulig, eller ikke kjøpe ting jeg har lyst på. På ingen måte er dette en ekstrem greie. Jeg elsker sminke, mote, veskene mine, skoene mine… For meg handler det om å være mer bevisst på hva jeg kjøper, og på å ikke være en “slave” for tingene. Jeg vet det at for meg, så er det å gjøre livet enklere det som gjør meg lykkeligere. Å bruke penger på opplevelser fremfor ting gir meg så mye mer.

Når jeg ser tilbake i “inspirasjonsmappene” mine med interiørbilder har det alltid vært opplagt. Det er den minimalistiske stilen som har vært fellesnevneren. Så da prøver jeg noe nytt. Kvitter meg med så mye som mulig, sitter igjen bare med tingene jeg virkelig liker, og ting jeg virkelig bruker, og ser hvordan det går.

Min største inspirasjon i denne prosessen har vært Rachel Aust. Hun lager fantastisk estetiske videoer på YouTube, hun har også (i følge meg i hvert fall) veldig god smak i interiør. Så dersom du ikke syns jeg er helt rar som skriver dette, og gjerne vil finne ut mer om det anbefaler jeg å sjekke ut videoene hennes HER.

tumblr_nt969aq9Af1udajcxo1_500
//Bilde fra weheartit.com//