Home

Om å ta VG3 som privatist

FacebookTwitterStumbleUpon

Som de fleste som følger meg på Twitter og Instagram sikkert har fått med seg har jeg brukt det siste året på å ta VG3 som privatist. Grunnen til dette er at jeg i 2012 sluttet på videregående, etter å ha fullført VG2, og som følge av det hadde jeg  i en alder av 21 fremdeles ikke studiekompetanse. Selvsagt har langt i fra alle behov for studiekompetanse, men for meg har det alltid vært klart at de karrieremulighetene som er interessante for meg, ikke er mulig å oppnå uten å studere.

Jeg har de siste fire årene angret bittert på at jeg valgte å slutte på skolen, selv om jeg vet at det var helt nødvendig å gjøre. Jeg var syk, helt utbrent, og hjemmesituasjonen var langt i fra optimal, så å slutte på skolen og flytte var et veldig riktig valg der og da. Bare ikke riktig valg langsiktig sett, med tanke på langsiktige mål, og ønsker og forhåpninger om fremtiden.

Eksamen i alt – ikke bare i noe
Det første jeg har å si om det å ta VG3 som privatist er at det er hardt. Det siste året har jeg brukt umenneskelig mye tid på å lese og pugge til eksamen. For i motsetning til om du tar VG3 på vanlig måte og blir trukket til eksamen i enkelte fag, så har du eksamen i alle fagene som privatist. Det vil si at en ender opp med å ha rundt 10 eksamener, flere om du i likhet med meg har et valgfag som har både skriftlig og muntlig eksamen. Så om du ikke har en overflod av selvdisiplin, og klarer å lære deg pensum selv, er ikke det å ta et helt år som privatist direkte et sjakktrekk. Husk også at i for eksempel norsk er det tre eksamener: muntlig, skriftlig hovedmål, og skriftlig sidemål. Alle disse må tas og bestås for å få studiekompetanse.

Pris
Med så mange eksamener der en betaler for hver enkelt, betyr det også at det blir veldig dyrt. Prisene ble satt opp nå nylig, og prisen økte fra rundt 400kr for et fag du ikke har tatt før, til 1000-lappen. Å forbedre karakter i et fag har økt fra ca. 700kr til over 2000kr. Dette er helt sinnsykt, og er noe jeg virkelig provoseres av. For mange er det å ta fag som privatist eneste måte å bli ferdig med videregående på, og da er det urettferdig å måtte betale så hinsides mye. Samfunnet tjener på det at alle blir ferdige med videregående, så hvorfor gjøre det vanskeligere og dyrere? Personlig så hadde jeg ikke hatt sjans til å betale dette selv, og fikk det heldigvis dekket av fylkeskommunen gjennom oppfølgingstjenesten ved skolen, i samarbeid med NAV. Med mindre en har diagnose, en god saksbehandler i NAV og møter på et bra menneske i oppfølgingstjenesten, må dette betales selv.

Pensumbøker må også kjøpes – i utgangspunktet. De fleste skolebibliotek låner av prinsipp ikke ut pensumbøker til privatister (eller andre som ikke er elever ved skolen), men om du kommer etter alle elevene har fått bøkene dem skal ha, og du spør veldig pent, får en erfaringsmessig låne likevel. Oppfølgingstjenesten kan også legge inn et godt ord om at du er privatist i regi av dem. Jeg fikk i hvert fall låne alle bøkene jeg trengte, og slapp da heldigvis å kjøpe.

IMG_0581

Vurdering
Det største “problemet” med å ta fag som privatist er likevel ikke pris, eller selvdisiplin. Det er at du får karakteren basert på kun én vurdering. Mens en i en vanlig opplæringssituasjon har ti måneder å vise frem hvor mye du vet og hvor bra du lærer, med utallige prøver, og muligheter til å svare på spørsmål i timen, har en under en privatisteksamen kun en 20-minutters muntlig-eksamen, eller en skriftlig-eksamen til å vise dette på. Hele karakteren blir satt på grunnlag av det du presterer under denne ene vurderingen. Dette kan gå begge veier. Enten kan en snakke seg til en karakter som en aldri hadde fått om en hadde tatt faget i ett år, eller så kan du enten være uheldig med oppgave eller bomme på oppgaven og ende opp med en dårligere karakter enn du hadde fått om du hadde tatt faget.

Personlig har det også for meg gått begge veier. På de muntlige eksamenene jeg har tatt har jeg ikke fått lavere enn fem. Ikke bare syns jeg det er enklere å svare godt for meg muntlig enn skriftlig, men det er enklere å vinkle besvarelsen den veien sensor og eksaminator ønsker når en får feedback både muntlig og gjennom kroppsspråk. Dessuten nyter jeg også godt av “trynefaktor”.

På skriftlig eksamen er det i følge meg i hvert fall mye verre. Du må lese oppgaven nøye, og prøve å svare på den på best mulig måte, men erfaringsmessig kan du gå fra eksamenen og ha en følelse av at det har gått kjempebra, og likevel få en middelmådig karakter. Jeg venter faktisk på svar på klage på to eksamenskarakterer i skriftlige eksamener. Selv syns jeg at jeg hadde skrevet gode oppgaver som besvarte problemstillingen på en utfyllende måte, men da karakterene kom hadde jeg fått tre. Ettersom dette føltes ekstremt ufortjent valgte jeg å klage, så nå venter jeg i spenning på forklaring på karakteren, og en eventuell ny karakter. Det er visstnok vanskelig å få medhold i klagen, så jeg har ikke så høye forhåpninger. Men jeg tror at dersom du fikk en begrunnelse av karakteren på eksamensoppgaven hadde det blitt mange færre klagesaker. Det er enklere å forholde seg til en dårligere karakter om du vet hvorfor du fikk denne, enn om du får en karakter du selv syns du ikke har fortjent uten å vite hvorfor du ikke fortjente bedre.


Men – om du har selvdisiplin, penger og tror du klarer å vise hvor mye du kan på et så smalt vurderingsgrunnlag, gjerne kombinert med at du tror dette er eneste måten du kan klare å fullføre videregående på, så vil jeg absolutt si “go for it”. 

Selv om det siste året har vært veldig hardt, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg gjorde det på denne måten. For nå har jeg studiekompetanse, vitnemålet kommer i posten i løpet av kommende uke, og 15. august får jeg endelig begynne å studere. Det tok litt tid for meg å komme i mål, men nå er jeg her. Så nå er det bare å sikte seg inn på neste mål.

Spørsmål? Legg igjen en kommentar, så svarer jeg så snart jeg kan 🙂

Hvor skal jeg bo?

FacebookTwitterStumbleUpon

Rundt en måned siden signerte jeg kontrakt på min første helt egne leilighet! En bitteliten “singelleilighet”  i Oslo er min fra 5. juli.

Det føltes utrolig stort, for jeg har aldri bodd helt alene. Og nå skal jeg faktisk bo HELT alene. Ikke i kollektiv, ikke med samboer, men helt alene. På toppen av det hele, så flytter jeg til Oslo, og å bo i Oslo har vært drømmen så lenge jeg kan huske. Nå skjer det endelig.

Det er utrolig merkelig å tenke på at jeg skal bo helt alene. Jeg bodde alene en måned i fjor sommer, men dette blir annerledes. Jeg har signert leiekontrakt for et helt år, så frem til 31. juli 2017 skal jeg bo i denne leiligheten. Ettersom jeg aldri har bodd alene “på ordentlig” er jeg litt nervøs. Jeg VET jo at jeg klarer meg helt fint på egenhånd, men det blir definitivt et helt nytt kapittel i livet for meg. Det føles ikke som om jeg flyttet ut “på ekte” da jeg flyttet til Bergen, men nå føles det veldig ekte. Og det føles veldig riktig. Med studiekompetansen i baklomma kan jeg endelig flytte helt for meg selv, og til høsten begynne å studere.

Så, her er da altså bilder av hvor jeg skal bo!

binary-5311-8263 binary-5312-8267 binary-5313-8271 binary-5314-8275 binary-5315-8279 binary-5316-8283

 

Som sagt – bittelite, men det er bare mitt.

Så da får jeg pakke litt videre, selv om jeg ligger ekstremt godt an. Håper dere har en fin lørdag!

10

FacebookTwitterStumbleUpon

Jeg tror jeg dør av kjedsomhet snart. De siste fem dagene har egentlig dagene mine utelukkede gått ut på å få dagene til å gå så raskt som mulig. Jeg er ferdig med alle eksamener, det meste jeg skal ha med når jeg flytter om 1,5 uke er pakket ned, jeg har spilt gjennom alle DLC’ene som har kommet ut til Fallout 4, været er for shitty til å egentlig finne på noe ute. I tillegg er typen på ferie, med 7 timer tidsforskjell og har ikke WiFi 90% av dagen.

I utgangspunktet burde jeg nyte det å ha fri, finne på noe gøy, eller sette pris på det å ikke gjøre noe som helst. Men tiden går aldri så sent som når en ønsker at den skal gå raskt. Så jeg er helt ærlig sekunder fra å gå på veggene her. Jeg er bare lei av absolutt alt, så helt ærlig skulle jeg nesten ønske jeg hadde en eksamen å lese til. Bare nesten.

Høydepunktet i det siste er helt klart at jeg endelig er ferdig med eksamenene mine, og jeg nå faktisk har studiekompetanse! Det å ha klart å gjennomføre det å ta hele VG3 som privatist har gitt meg enorm mestringsfølelse. Jeg var på oppfølgingsmøte med saksbehandleren min i går, og snakket med en rådgiver på skolen tidligere i uka i forbindelse med utsendelse av vitnemål, og begge var utrolig imponert over at jeg klarte å ta VG3 helt på egenhånd og hjemmefra. Det føles bra å bli verdsatt for den type ting. Ikke de “vanlige” komplimentene som går på utseende (men som selvsagt er utrolig hyggelige å få likevel), men å få kompliment som går på intelligens, arbeidsmoral og pågangsmot. De komplimentene betyr liksom mye mer. Det siste året har vært utrolig stressende, og jeg har hatt umenneskelig mye å gjøre, så at det blir anerkjent føles utrolig godt.

Så, jeg får vel bare gjøre det samme som jeg har gjort de siste dagene – lese, se på serier, åpne en øl litt senere, og vente på at dagen går forbi… Og kanskje finne noe mer å pakke. “Dessverre” er jeg mer en ajour med pakking, haha. Tidenes luksusproblem.

IMG_0548

Bildet er fra i går. 11 er litt tidlig å åpne en øl med mindre jeg er på ferie i utlandet, eller spiser lunch ute, haha.

 

#60DaysToMinimal

FacebookTwitterStumbleUpon

Får dere noen ganger følelsen av at dere eier så utrolig mye ting dere aldri bruker? At dere kaster bort massevis av penger på overflødige ting som ikke tilfører livet ditt noe? Ser dere noen gang dere rundt i leiligheten/huset/rommet deres og bare ser masse ting? Som bare er der. Tar opp plass. Gjør det kaotisk. Forstyrrer.

Noen år siden, rundt fire vil jeg si, begynte jeg å mislike jul. I stede for å kose meg med høytiden, satt jeg igjen med en dårlig følelse. En vond ettersmak. Etter alle gavene var pakket opp satt jeg igjen med en stor haug ting som jeg visste jeg aldri kom til å bruke, som jeg ikke hadde ønsket meg, kjøpt for penger som kunne blitt brukt på noe annet. Jeg hadde sagt i fra om hva jeg ønsket meg, og ba om å få enten det jeg hadde sagt jeg ønsket meg eller penger, men likevel endte jeg opp med en stor haug av ting jeg ikke hadde ønsket meg. Ikke trengte. Ikke kom til å bruke. Mye kunne heller ikke byttes, så jeg var da “stuck” med disse tingene. (Jeg mener ikke å virke utakknemlig, for det er jeg virkelig ikke.)

large//Bilde fra weheartit.com//

En ting jeg lærte på Koh Tao var at jeg ikke er så materialistisk som jeg trodde jeg var. Jeg bryr meg ikke om å ha så utrolig mye. I tre uker hadde jeg 4-5 kjoler, tre par sko, litt sminke, og tre bikinier. Samt noen topper og shorts jeg kjøpte der nede, og det holdt. Selvsagt elsker jeg designveskene mine, Celine solbrillene mine, iPhonen min. Det handler ikke om verdien. Det handler om kvantiteten. Hva skal jeg egentlig med alle disse tingene jeg aldri bruker? Klesskapene mine er smekkfulle, men jeg mener fremdeles at jeg ikke har noe å ha på meg. Da jeg ryddet fant jeg 5 langermede hvite gensere. Hvorfor trenger jeg 5 helt like ting? Jeg har utrolig mye sminke, likevel føler jeg behovet for å kjøpe mer. Jeg har 6 leppestifter i nesten identisk rosatone.

Jeg vil mye heller ha en ting i veldig god kvalitet, som jeg virkelig ønsker meg, som jeg virkelig LIKER, i stede for fem tilsvarende ting. Å være minimalistisk på for eksempel vesker og tilbehør startet jeg med årevis siden. Da jeg fylte 18 kjøpte jeg min første designerveske. Før det hadde jeg kjøpt fem til ti vesker i året. Det var billigvesker som raskt gikk i stykker, ikke var helt det jeg var ute etter i utgangspunktet, og fordi de var billige kunne jeg kjøpe flere. Siden 18-årsdagen min har jeg kjøpt nøyaktig to vesker. To vesker på fire år er noe helt annet enn fem til ti vesker i året.


Jeg har alltid likt en minimalistisk interiørstil. Inget rot. Hvitt, svart, grått, metall. Grønne planter. Men jeg har aldri fått det til hjemme. Jeg flyttet rett fra barndomshjemmet og inn med en ekstremt rotete eks, og senere hjem igjen. Nå har jeg for første gang signert leiekontrakt på en helt egen leilighet, så jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å endelig ha det slik jeg ønsker.

Flytting er den perfekte anledning til å downsize’. Med mindre du ukritisk dumper alt du eier i pappesker og sier deg ferdig, må du ta stilling til hver eneste gjenstand du eier. Om du skal beholde den, gi den bort eller kaste den. Fra jeg begynte pakkingen til min nye leilighet, har jeg vært ekstremt selektiv i hva jeg har pakket. For å være helt ærlig har jeg kastet eller gitt bort mer ting enn jeg har pakket hittil, og det føles veldig bra. (Noen ting har jeg også fått solgt på eBay og Finn, noe som letter på samvittigheten også)

large-2 large-3
//Bilder fra weheartit.com//

I begynnelsen var det vanskelig å skulle kvitte meg med ting. “Hva om jeg trenger den en dag?”, “Jeg har jo betalt mye for den”, osv. Etter en runde på YouTube der jeg fikk bekreftelse på at det jeg gjør er riktig for meg, gikk det bedre. Der fikk jeg også hørt hvordan andre har taklet skyldfølelsen for å kvitte seg med ting. Jeg TRENGER ikke alle disse tingene. Hva skal jeg med gamle tyktflytende neglelakker jeg har hatt siden ungdomsskolen, de fire andre hvite langermede genserne, sminke jeg ikke har brukt på ett år og som sikkert er gammel, pocketbøkene i Vampire Academy-serien som jeg kjøpte da jeg var skikkelig inni vampyr-greia i 10.klasse. Alt dette er bare ting. Ting som roter det til og forhindrer meg fra å ha det slik rundt meg som jeg ønsker hjemme, og ting som er overflødige, får det til å føles kaotisk rundt meg, og ting som daglig gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker. Vi knytter oss til eiendeler, og lar det ta opp en alt for stor del av oppmerksomheten og hverdagen vår. Livet handler om mer enn å jobbe for å kjøpe ting vi egentlig ikke trenger.

For meg handler ikke dette om å ikke ha noe som helst, om å kvitte meg med mest mulig, eller ikke kjøpe ting jeg har lyst på. På ingen måte er dette en ekstrem greie. Jeg elsker sminke, mote, veskene mine, skoene mine… For meg handler det om å være mer bevisst på hva jeg kjøper, og på å ikke være en “slave” for tingene. Jeg vet det at for meg, så er det å gjøre livet enklere det som gjør meg lykkeligere. Å bruke penger på opplevelser fremfor ting gir meg så mye mer.

Når jeg ser tilbake i “inspirasjonsmappene” mine med interiørbilder har det alltid vært opplagt. Det er den minimalistiske stilen som har vært fellesnevneren. Så da prøver jeg noe nytt. Kvitter meg med så mye som mulig, sitter igjen bare med tingene jeg virkelig liker, og ting jeg virkelig bruker, og ser hvordan det går.

Min største inspirasjon i denne prosessen har vært Rachel Aust. Hun lager fantastisk estetiske videoer på YouTube, hun har også (i følge meg i hvert fall) veldig god smak i interiør. Så dersom du ikke syns jeg er helt rar som skriver dette, og gjerne vil finne ut mer om det anbefaler jeg å sjekke ut videoene hennes HER.

tumblr_nt969aq9Af1udajcxo1_500
//Bilde fra weheartit.com//

16. desember 2014 vs 16. desember 2015

FacebookTwitterStumbleUpon

16. desember. 2014. 2015. I fjor markerte denne dagen datoen for avreise til Thailand der jeg var i en måned. I år er denne datoen en slags milepæl for hvor utrolig mye som har skjedd på ett år, hvor langt jeg har kommet som person, og hvor utrolig glad jeg er for hvordan ting har blitt.

16. desember 2014 – rock bottom. Jeg ble jeg skjelt ut på Gardermoen til jeg begynte å gråte – og så skjelt ut fordi at jeg gråt. Ikke det at det ikke skjedde ekstremt ofte (for det å bli skjelt ut i offentlighet skjedde mer eller mindre hver gang vi gikk ut noe sted sammen, og spesielt da om han hadde drukket). Jeg husker spesielt denne gangen ekstremt godt, for det var for første gang jeg på alvor tenkte at “sånn som dette vil jeg ikke leve lenger”, og med 100% alvor tenkte på å gjøre det slutt. For godt denne gangen. For slutt hadde det vært uendelige ganger, men vi ble alltid sammen igjen. Slik er det jo som regel i “abusive relationships”. Det er helt forjævlig, men så kommer det en periode der alt er rosenrødt og helt perfekt og får det til å virke som om det er verdt det, før det går rett i dass igjen. Problemet er bare at ting eksalerte mer og mer. “Shit hit the fan” oftere, mer alvorlig, over stadig mindre ting, og de “gode periodene” ble stadig kortere og dårligere. Til slutt var det ingen ting igjen.

Men – billettene og hotellet var betalt, bagasjen var levert, jeg stod der med billetten i hånden på andre siden av sikkerhetskontrollen og jeg hadde gledet meg til ferie lenge, så til Thailand dro vi. Og jeg er virkelig veldig glad for at jeg dro, for først og fremst fikk jeg en fantastisk ferie, men for det andre hjalp denne turen meg å innse at denne personen som jeg har kastet bort 3 år av livet mitt på ikke bare behandler meg på måter ingen burde behandle et annet menneske på, men også at det på ingen måte kommer til å bli bedre – og at jeg virkelig fortjener så utrolig mye bedre. Jeg begynte å pakke flytteeskene dagen etter jeg kom hjem.

I ettertid kan jeg ikke forstå hvordan jeg holdt ut med en person som behandlet meg sånn som det i de litt over 3 årene vi var sammen. Jeg har blitt utsatt for ting som burde blitt annmeldt, og jeg mistet meg selv som person. Ikke det at jeg hadde så mange venner før jeg ble sammen med han der, men når jeg gjorde det slutt satt jeg kun igjen med en eneste venninne. Familien visste naturlig nok ingen verdens ting om hva som foregikk, for jeg visste jo det at hvis de hadde visst om det hadde de gjort noe med det. De hadde jo selvsagt lagt merke til ting, blant annet usunt forhold til alkohol, at han ble ekstremt sur over “ingenting”, og at jeg gikk på eggeskall rundt han, men til den dag i dag vet de omtrent ingen ting om det, men det er også helt greit, og slik jeg ønsker å ha det. Omtrent ingen vet sannheten om hvordan ting faktisk var – kun to personer vet mye, men store deler av det tror jeg at jeg aldri kommer til å klare å si til noen.

5c6c43ec72795fdea04f57f405065f37

16. desember 2015 – Jeg bor fremdeles hjemme hos foreldrene mine, men jeg er halvveis ferdig med VG3, og både psykisk og fysisk har jeg det bedre enn på lenge. Det siste året har jeg blitt kjent med utrolig mange fantastiske folk, gjort utrolig mye gøy, og endelig hatt friheten til å være meg selv. Jeg har omsider for første gang på 4 år ikke lenger problemer med å ha lyden skrudd på på telefonen, og jeg får nesten ikke angst når jeg våkner til at jeg har fått melding. Målet er at jeg en dag veldig snart skal kunne få en melding eller bli oppringt uten at magen knytter seg.

De første månedene av dette året var veldig merkelige. Mye prøving og feiling i et forsøk på å finne ut hvem jeg egentlig er. Men den måneden i Oslo i sommer var virkelig det som fikk meg til å innse at alt kommer til å gå bra. Før det hadde jeg aldri vært helt for meg selv, og jeg innså at jeg faktisk var redd for å være alene (som i singel – for jeg trives veldig godt i eget selskap). Det å kjenne på at jeg faktisk klarer meg helt utmerket på egenhånd var noe jeg trengte.

Selv om dette året har vært fylt av både opp og nedturer er jeg utrolig fornøyd med hvordan ting er nå, og jeg ser frem til å se hva fremtiden bringer. Jeg ser spesielt frem mot de siste ukene av dette året: Julefeiring med familien, etterfulgt av jule/nyttårsferie med en av mine aller beste venninner. De siste ukene av dette året skal bli legendarisk bra, og jeg er ekstremt klar for 2016 som garantert blir et spennende år med studiestart, flytting, og forhåpentligvis masse gøye ting jeg ikke vet om enda. Jeg gleder meg.

 


Og så litt sånn avsluttningsvis:

Ting jeg har innsett (og akseptert som sannhet) siden 16. desember 2014:

– Voldtekt skjer også i forhold

-Det er ikke greit å bli skjelt ut offentlig 

-Det er ikke greit å bli forventet å lyve til alle på noen andres vegne

-Det at jeg er aktiv på sosiale media gjør meg ikke til “attention whore”

-Jeg skal ikke finne meg i at personen jeg er sammen med forsvinner i tre dager, ikke gir noen livstegn, for så å dukke opp og kreve at alt skal være som normalt.

-Å nekte meg gå ut uten å freake totalt ut og kreve å vite hvor jeg er, med hvem, og gi bevis på at jeg er hvor jeg sier, men å kalle meg for sykelig sjalu når jeg spør når personen kommer hjem er ikke greit

-I dette århundret er det ikke meningen at den ene parten skal gjøre alt husarbeid, og at den andre parten ikke bidrar, bare roter det til igjen på 5 minutt uten hensyn

-Det er ikke normalt å ikke kunne ha alkohol stående hjemme uten at det blir drukket opp innen neste dag

-Alle hater meg ikke, jeg er ikke dum eller stygg – grunnen til at folk backet unna var faktisk personen jeg var i et forhold med – ikke meg. 

-Når jeg gråter er den normale reaksjonen å trøste, ikke kjefte eller ignorere

-Å påstå at jeg “bare faker” når jeg ringer fra legevakten med umenneskelig vondt og 40 i feber om at de vil legge meg inn til observasjon over natten og nekte å komme hjem fra kompisen på andre siden av byen for å passe hunden er sinnsykt, og ikke noe som kan bortforklares.

-Det er ikke greit å få kjeft fire dager senere fordi “jeg fremdeles maser om at det var sykt shitty gjort”, og jeg ikke hadde fått en skikkelig unnskyldning engang.


 

De siste ukene… #1

FacebookTwitterStumbleUpon

 

Grilling og drikking på Skøyen

IMG_6131 IMG_6175

Koste meg ute i det fine været…

IMG_6207 IMG_6229

Skulle ut på byen med Chanel – vi endte opp med å drikke hjemme hos henne i stede og spise sushi. Good call!

IMG_6266 IMG_6274

Brukte siste kveld i Oslo på TweetUp i Frognerparken

IMG_6301 IMG_6312

Endte opp med å kjøpe ny iPhone litt halvveis på impuls da jeg ikke orket å lade 5s’en 4 ganger om dagen lenger. Veldig fornøyd! Og siste selfie i Oslo-sommeren min

IMG_6321 IMG_6325

Hentet Mushu i Bergen og spiste sushi som jeg hadde cravet hver eneste dag siden jeg dro fra OsloIMG_6373IMG_6374

Feirte bursdagen min med familien min og Robert som jeg ser alt for sjelden nå som han bor i Cali

IMG_6434 IMG_6436

Vi tilbragte en veldig fin helg på hytta

IMG_6515 IMG_6525 IMG_6570 IMG_6591 IMG_6598  IMG_6603 IMG_6638 IMG_6641

IMG_6657 IMG_6661

Jeg fikk endelig opp Thailand-bildene på veggenIMG_6563 Jeg prøvde å friske opp gitarferdighetene og fikk Nespresso Citiz til bursdagsgave

IMG_6540 IMG_6535

Selv om det er drepende kjedelig å bo her er det utrolig fint…IMG_6533 Men så ble Oslo-savnet for stort, og det ble en langweekend her…

IMG_6717IMG_6724 IMG_6728 IMG_6736

Szczecin Juni 2015

FacebookTwitterStumbleUpon

Siden jeg ikke hadde noen konkrete planer for sommerferien endte jeg og Natalie opp med å bestille oss en spontantur til Szczecin nest siste uken i Juni. Vi bestillte billetter 1,5 uke før avreise, så noe mer spontant enn det er nesten vanskelig å få til. Selv om vi ikke hadde værgudene på vår side den uken vi var der hadde vi en veldig fin liten “miniferie” uansett, som for min del var fylt med masse god mat, en god del shopping, sightseeing, og en god del alkohol… Og jeg fikk meg ny tatovering!

IMG_5706 IMG_5710 IMG_5716 IMG_5718

 

IMG_5737 IMG_5740 IMG_5739 IMG_5747

 

IMG_5754 IMG_5753 IMG_5757 IMG_5770

 

IMG_5772 IMG_5773 IMG_5775 IMG_5779

 

IMG_5781

IMG_5790

 

IMG_5782 IMG_5787 IMG_5785 IMG_5795

 

IMG_5794 IMG_5796 IMG_5797 IMG_5807

Er så utrolig glad i den byen… Håper virkelig på å få til en tur til nedover i løpet av høsten!

Blanke ark og nye tegnestifter…

FacebookTwitterStumbleUpon

Så da forsvant vell egentlig absolutt alt som var innpå her. Jeg har tenkt på det ganske lenge, og i dag da jeg satt på Starbucks og tok meg en kaffe i formiddag bestemte jeg meg endelig for å gjøre det. En halvtime senere var alt untatt 3-4 innlegg slettet.

Dersom du i det heletatt har kikket innom her de siste månedene så har du sett at det ikke har blitt oppdatert, og det er av den enkle grunn at jeg følte meg direkte uvell bare av å tenke på bloggen. I løpet av de siste årene var bloggen mitt viktigste redskap for å bygge opp en fasade og for å vise alle at “Alt er fint” “Ingenting galt her!” “Her er alt så perfekt så!”. Realiteten har vært en helt annen. Desto verre ting var, desto mer perfekt skulle ting fremstilles. Jeg kommer nok ikke til å skrive noe konkret om det og hva som egentlig har vært “greia”, men jeg kan i hvert fall si det at jeg har hatt det bedre de siste månedene etter jeg flyttet hjem igjen enn jeg har hatt det på de 3,5 året før det. Da jeg flyttet hjem igjen i februar kjente jeg ærlig talt ikke meg selv igjen. Det var bare et tomt skall igjen av den jenta jeg var noen år siden.

De siste månedene har jeg endelig begynt å kjenne meg selv igjen, og å vende tilbake til å bli personen jeg engang var og trivdes med å være. Jeg synger og spiller gitar igjen, jeg koser meg med å lese bøker, jeg smiler og er glad, jeg omgås med folk i stede for å isolere meg selv, og jeg har til og med begynt å trene litt igjen. Alle disse tingene er ting som gir meg uendelig med glede i hverdagen. De siste ukene og månedene har jeg stått opp om morgenen og i stede for å ha en vond klump i magen våknet avslappet, og med følelsen av at jeg liker meg selv som person og at alt kommer til å gå fint. Og det er en ufattelig fin ting.

En ting er sikkert – jeg skal aldri miste meg selv på den måten igjen, eller la noen gi meg inntrykket av at jeg ikke fortjener å ha det bra.

IMG_6072 IMG_5968 IMG_5932 IMG_5929 IMG_5926 IMG_5857

 

Jeg skal ikke love dere at jeg begynner å blogge fast igjen, eller blogge i det heletatt egentlig, men jeg synes det var på sin plass å i det minste gi et livstegn og en forklaring på hvorfor det ikke er noe her mer. Blogging får bli når jeg har lyst, og ikke noe jeg gjør for noen andre enn meg selv.